Historie

Forskere som jobber med temaet er litt uenige om hvordan paraglideren kom til. Trolig ble ideen bak luftsporten født når David Barrish utviklet en sail-wing som skulle hjelpe romfartskapsler å lande feilfritt og enkelt, for NASA. På Hunter Mountain i New York året 1965 promoterte han bakkegliding som en sommeraktivitet på skisentrene, men det ble ingen stor suksess.

Tre franskmenn startet det hele

I Europa antar man at det var de tre franske fjellskjermhopperne, Jean-Claude Betemps, Andre Bohn og Gerard Bosson, som i 1978 satte utenfor et fjell med vanlige fallskjermen, som skapte forløperen til paragliding. De tre franske mennene sprang ned en fjellside, og det gjorde at de fikk nok fart og luftmotstand til at de kunne foreta en glidetur. Etter hvert begynte interesserte å endre på fallskjermene slik at det ble lettere å starte, og bedre å fly.

En paragliderpilot kan benytte seg av termikk og laminær luftstrøm ved en åsside til å holde seg oppe i luften. Piloten kan da fly i flere timer og legge bak seg en distanse på opptil flere mil. Det er også blitt utviklet motorer til å bruke på paraglidere. Luftsporten blir stadig mer avansert og spennende.

Utstyret du trenger

En paraglidervinge består av to lag med tøymateriale knyttet sammen av et internt støttende tøymateriale på en måte som gir paraglideren form som en rekke av celler. Ved å la de fleste cellene være åpne i forkant, og alle lukket i bak, vil innkommende luft skape et overtrykk inne i vingen og dermed opprettholde vingens form. Piloten er tilkoblet under vingen via et nettverk av liner med kaskadekoblinger. Linene kulminerer i to sett «risere» (venstre og høyre). Risere har vanlig fire sett med liner, (A, B, C, D) i tillegg til bremseliner. Hver riser har koblingspunkt hvor pilotens seletøy tilkobles ved bruk av karabiner. Piloten er spent fast i seletøyet og kan bytte mellom sittende og stående posisjon som han eller hun selv måtte foretrekke. Moderne seletøy er designet for å være meget komfortable i sittende posisjon, og mange piloter har fortalt at det er som å sitte i en lenestol. Alle seletøy er utstyrt med en ekstra fallskjerm, for sikkerhetens skyld.

Vingespenn på 8 til 12 meter

Paraglidervinger har vanligvis et areal på mellom 16 til 35 m2, med et vingespenn på 8 til 12 meter og veier ca 3 til 7 kg. Total vekten for vinge, seletøy, reserveskjerm, instrumenter, radio og hjelm er 12 til 20 kg. En paraglider vil normalt steile ved ca 21 km/t, men maks hastighet er gjerne rundt 52 km/t. For sikker flyging vil hastighetsintervallet være mindre. Ved lagring og transport er vingen som oftest foldet inn i en ryggsekk sammen med seletøyet. Tandemparaglidere er større enn vanligere paraglidere, og gjør det derfor mulig å ta med en passasjer. Disse vingene har gjerne en større trimhastighet, større indre trykk og noe høyere synkehastighet enn paraglidere beregnet for kun en person. Moderne paraglidervinger er laget av lufttette materiale som Porcher Sport og Gelvenor, men linene er laget i Dyneema / Spectra eller Kevlar / Aramid.